Sofie Charlotte av Preussen og kvinners handlingsrom i filosofien

Hvilket handlingsrom har kvinner hatt i filosofien? I artikkelen benytter jeg Sofie Charlotte av Preussen som eksempel for å drøfte dette spørsmålet. Kvinner har tradisjonelt ikke hatt samme forutsetninger som menn til å skrive filosofi og publisere verk. Av denne grunn har de gjerne blitt neglisjerte eller helt ekskluderte fra tradisjonell filosofihistorie. Likevel har flere av dem spilt viktige roller som samtalepartnere og korrespondenter for kanoniserte mannlige filosofer, en rolle de i heller liten grad har blitt anerkjent for. Både gjennom samtaler og korrespondanse bidro Sofie Charlotte til utviklingen av Leibniz’ grunnantakelser, deriblant den optimistiske ideen om at vi lever i den beste av alle mulige verdener. I forordet til verket Teodicé krediterer Leibniz henne for denne viktige rollen, men senere historieskrivning har oversett passasjen og har heller fremstilt Leibniz som en filosof som har tenkt ut sine store tanker i ensomhet og isolasjon fra andre mennesker og omverden. Tesen er at denne «elfenbenstårnmodellen» må forlates til fordel for en «symfilosofimodell» hvor Leibniz’ ideer og argumentasjon må sees som resultat av samtaler med Sofie Charlotte.