Byråkratisk tvangstrøye eller brekkstang for mangfold? Hvordan aktivitets- og redegjørelsesplikten former virksomheters mangfoldsarbeid

Gjennom aktivitets- og redegjørelsesplikten (ARP) er alle norske virksomheter lovpålagt å arbeide aktivt, målrettet og planmessig med å fremme likestilling og hindre diskriminering basert på alle diskrimineringsgrunnlag. Ifølge forskningen om hva som skaper fremgang i virksomheters mangfoldsarbeid, er det nettopp slike strukturrettede tiltak hvor noen i organisasjonen gis et institusjonelt ansvar for mangfoldstiltakene, som er vesentlig for å lykkes. I denne artikkelen undersøker vi to spørsmål. Hvordan former den lovpålagte forpliktelsen til å drive mangfoldsarbeid virksomheters arbeid med likestilling og mangfold? Hva skal til for at de som er ansvarlige for og involverte i mangfoldsarbeidet, opplever dette arbeidet som virkningsfullt og effektivt? Basert på en studie av 15 offentlige og private virksomheter finner vi at tre aspekter ved ARP er sentrale for å forstå hvordan ARP fungerer som et verktøy i virksomhetenes mangfoldsarbeid, både i positiv og i negativ forstand: ARP som plikt, ARP som metode og ARP som ansvarsstruktur. Studien viser at aktivitets- og redegjørelsesplikten kan fungere som en brekkstang for mangfoldsarbeid i virksomhetene og bidra til å etablere ansvarsstrukturer for dette arbeidet. Samtidig møter arbeidet med de lovpålagte pliktene betydelig motstand i virksomhetene, og mange opplever at ARP-arbeidet i liten grad skaper synergier med det eksisterende arbeidet med likestilling og mangfold. Analysen viser også at selv om det finnes ansvarsstrukturer for mangfoldsarbeidet, er graden av gjennomslag de ansvarlige opplever å ha i organisasjonen, avhengig av i hvilken grad det generelle mangfoldsarbeidet er forankret i ledelsen og/eller integrert i virksomhetens kjernevirke.