Pensjonstrygden for statens arbeidere blir til (1917–1951)

I 1950 vedtok Stortinget loven om pensjonstrygd for statens arbeidere med virkning fra 1951. Dermed fikk statens time- eller akkordlønte arbeidere – som ikke arbeidet i militærbedriftene, Sølvverket på Kongsberg eller i NSBs verksteddrift – for første gang en rettighetsbasert tjenestepensjon. Pensjonstrygden omfattet først og fremst bygg- og anleggsarbeidere i samferdselsetatene, men også rengjøringspersonalet i NSB og snart også arbeiderne i militærbedriftene. Statsarbeidere eller deres etterlatte behøvde ikke lenger søke Stortinget om en slags individuell gavepensjon. Arbeidsmandsforbundet, som fra 1930-tallet organiserte flesteparten av statens time- eller akkordlønnede arbeidere utenom militærbedriftene, var den fremste pådriveren bak det som ble pensjonstrygden. Omkring 1920 hadde det da politisk langt mer radikale Arbeidsmandsforbundet avvist å forhandle om en tjenestepensjonsordning for anleggsarbeiderne fordi ordningen ville kreve tre måneders oppsigelse. Det var i strid med fagopposisjonens ønske om å kunne aksjonere på kort varsel om man fant det nødvendig. Denne artikkelen ser nærmere på bakgrunnen for etableringen av denne særskilte pensjonsordningen for statens time- eller akkordlønte arbeidere. Pensjonstrygden skilte seg på viktige punkter vesentlig fra pensjonsordningen for statens tjenestemenn fra 1917. Ytelsene var lavere og rettighetene dårligere.