Med kall fra Kongen

Samandrag Det dansk-norske eneveldet (1660–1814) ga kongen full råderett over kirkens liv og ordning. Dette førte til spenninger i forhold til den lutherske bekjennelse, som skilte tydelig mellom åndelig og verdslig makt. Eneveldet ble likevel forsvart av pietistiske teologer, som tilkjente kongen guddommelige forutsetninger for absolutt makt som lovgiver for det religiøse så vel som det borgerlige livet. Eneveldig kongemakt over religionen plasserte geistligheten nær kongen og fjernt fra folket. Prester som Hans Strøm (1726–97) og Andreas Faye (1802–69) framheves som eksempler på at opplysningsinteresserte geistlige så det som sitt kall å føre kirken nærmere folks hverdag. I Grunnloven av 1814 ble statens offentlige religion videreført som et område for kongens makt. I tida fram til 1870 kan det observeres økt arbeid for å styrke geistlighetens forbindelse til folket innenfor statskirkens rammer. Tiltakene handlet både om forbedringer i presteutdannelsen og i teologisk arbeid for en ekklesiologi med basis i den lokale menighet.