Gravspråk i et fjordlandskap

Sammendrag Denne artikkelen presenterer en makroanalyse av ca. 1500 graver fra jernalderen (500 f.Kr.–1050 e.Kr.) i Hardanger. Hovedformålet er å undersøke om det er mulig å gjenkjenne et særegent regionalt gravspråk. En samlet vurdering viser at det var gjennomgående tre hovedskikker som ble praktisert i Hardangers jernaldersamfunn. Kremasjonsgraver i små steinkister og bruken av beinbeholdere er gamle gravleggingstradisjoner som vi i jernalderens Hardanger finner første gang i eldre romertid. Ved utgangen av eldre jernalder har imidlertid meningsgrunnlaget for denne gravskikken falt bort. Ved overgangen yngre romertid/folkevandringstid blir brannflak den foretrukne kremasjonsskikken, noe som vedvarer til slutten av jernalderen. Parallelt med at man brente døde på likbål gravla man også personer ubrente i avlange hellekister. Disse får innpass fra yngre romertid og brukes deretter helt til vikingtidens slutt. Artikkelen vektlegger også betydningen av regionens store gravfelt. Til sist blir observerte mønstre sammenlignet med tidligere forskning på Hardangers tilstøtende regioner.