Fra grasrotaktivisme til nasjonsbygging

I denne artikkelen analyserer jeg hvordan den egyptiske arbeiderbevegelsen ble omformet under Nasser-regimet (1952–1967) fra en relativt autonom grasrotmobilisering til et korporativt og statskontrollert system. Ved å kombinere arbeidshistoriske og statsteoretiske perspektiver viser jeg hvordan fagforeningene ikke bare ble institusjonelt integrert i staten, men også omgjort til symboler for nasjonal enhet og utvikling. Basert på en kritisk lesning av eksisterende forskning argumenterer jeg for at denne transformasjonen var både en videreføring og en nøytralisering av tidligere mobiliseringstradisjoner. Jeg identifiserer tre sentrale dimensjoner: institusjonell korporatisering, ideologisk mobilisering og historisk kontinuitet. Analysen bidrar til en bredere debatt om autoritær modernisering, postkolonial nasjonsbygging og arbeidermakt i det globale sør. Fagforeningenes rolle i det nasseristiske Egypt blir her forstått som et uttrykk for hvordan staten både temmet og aktiverte arbeiderklassen i byggingen av en ny nasjonal orden. I tillegg antyder jeg at Egypts erfaring må forstås i lys av bredere regionale mønstre i den arabiske verden, der lignende korporative strategier, særlig i Tunisia, Irak, Syria og Algerie, ble brukt for å integrere fagbevegelsen i statens politiske og ideologiske prosjekt. I dette komparative perspektivet blir det understreket at analysen av Egypt ikke bare belyser et nasjonalt forløp, men også gir innsikt i hvordan autoritære regimer i regionen brukte arbeiderklassen som både symbol og styringsverktøy i prosessen med å konsolidere makt.