Likelønn prisgitt trepartssamarbeid<subtitle>Norsk og svensk likelønnsdebatt og -håndtering, ca. 1946–1967</subtitle>

I 1951 vedtok Den internasjonale arbeidsorganisasjonen (ILO) konvensjon nummer 100, som skulle sikre lik lønn for arbeid av lik verdi uavhengig av kjønn. Dette ble avgjørende for at Norge og Sverige det påfølgende tiåret aktivt debatterte likelønn og hvilket ansvar staten skulle ha i bedringen av kvinners lønnssituasjon. I denne artikkelen undersøker jeg norsk og svensk politisk likelønnshistorie fra ILO ble innlemmet i FN (Forente nasjoner) i 1946, og frem til kvinnesatsen ble historie i begge land i 1967. Perspektivet i artikkelen er trepartssamarbeid, og metoden er komparasjon. Ulikhetene mellom norsk og svensk trepartssamarbeid er viktig for å forstå hvordan likelønnsproblematikken ble løst nasjonalt i de to landene, noe som var overraskende ulikt. Landsorganisasjonen i Norge var positiv til ILOs likelønnskonvensjon, mens Landsorganisationen i Sverige var negativ, og dette fikk store konsekvenser for hvordan de to landenes sosialdemokratiske regjeringspartier stilte seg til saken. Dermed artet debatten om likelønn seg forskjellig i Norge og Sverige. Det hele endte med at Norge ratifiserte, som det første av de skandinaviske landene, i 1959, mens Sverige var sist, i 1962. Artikkelen viser at Stortinget var mer progressivt i likelønnspolitikken enn Riksdagen, og at svenskene så til Norge for inspirasjon. Til tross for at landene hadde ulike veier til målet, var sluttresultatet i lønnsforskjeller relativt likt der denne artikkelen slutter, i 1967.