Arbeideridretten i møte med annen idrett i Agder i mellomkrigstiden

Mellomkrigstida i norsk idrettshistorie startet i 1919 med dannelsen av en nasjonal sportsorganisasjon, Norges Landsforbund for Idrett (NLI). I 1924 ble en rivaliserende organisasjon dannet, Arbeidernes Idrettsforbund (AIF). Begge organisasjoner opprettet regionale organisasjoner som skulle lede idrettsutviklingen i regionen. Idrettsideologien i AIF hadde røtter i arbeiderklassekulturen, dens normer og verdier: Idretten skulle være sunn og nyttig, og massene, kvinner og barn, skulle integreres. Et av spørsmålene som blir diskutert i denne artikkelen er om forskjellig ideologi hadde innvirkning på idrettsengasjementet i Agder. Arbeideridrettens ideologi hadde i mindre grad innvirkning på idrettslivet i Agder. I regionen var det tradisjon for å drive visse idretter, og da arbeideridretten fikk økt oppslutning ut over på 1930-tallet, var det tradisjonell idrett fra området som ble utøvd. Ett tydelig unntak må være at en del arbeideridrettsklubber tok opp volleyball, fra starten av en idrett for kvinnene. Til tross for dannelsen av AIF-klubber, særlig på 1930-tallet, var oppslutningen om idretten i Agder i et nasjonalt perspektiv lavt i mellomkrigstiden. Artikkelen diskuterer denne manglende oppslutningen om idretten og en tydelig årsak er at Agder som en sentral region i «bibelbeltet» i Norge, bidro til religiøs skepsis til engasjement i idrett. Til slutt i artikkelen er en hypotese testet ut: Hvordan reagerte de mange små, landlige miljøene til de to organisasjonenes introduksjon av idrett? Var miljøene likegyldig til hvem som introduserte idrett siden idrett var sunt og helsebringende? Hypotesen blir verifisert i små landlige miljøer. I mer urbaniserte områder var det annerledes: Diskusjonene og konfliktene for å få retten til hoppbakker eller idrettsplasser ble heftig. En av dem endte i retten.