Aker og den norske samarbeidstradisjonen

Fra 1950-årene utviklet Aker seg til å bli et stort konsern og en motor i norsk verkstedindustri. I Aker, på bedrifts- og konsern-nivå, vokste det fram et tett samarbeid mellom ledelse og fagforeninger, sentrert rundt felles innsats for produktivitet: I bytte mot å delta i produktivitetsfremmende tiltak, fikk de ansatte høyere lønn, autonomi i arbeidet og mulighet til å medvirke i utviklingen av selskapet. Slik har man sikret selskapets konkurransekraft og med det også arbeidsplassene. Aker-samarbeidet ble retningsgivende for utviklingen av samarbeidsordninger i det norske arbeidslivet, og Aker kan således også hevdes å ha vært en spire til og et eksempel på det som i dag betegnes som «den norske samarbeidsmodellen». Aker har alltid operert i sterkt konkurranseutsatte bransjer. Med utgangspunkt i Akers verft på Stord, viser artikkelen hvordan Aker-konsernet, i perioden 1955–2015, har håndtert presset for å kutte kostnader og øke produktiviteten. Artikkelen viser at partssamarbeid i mange tilfeller har spilt en viktig rolle i utviklingen av selskapet, og dermed at normer om samarbeid gjenfinnes i måten selskapet tilpasser seg på. Samtidig virker handlingsrommet i partssamarbeidet over tid å ha blitt mindre, idet fagforeningene ofte har få andre muligheter enn samarbeid.